Her har fjorden vært ferdselsåre.

De skriftlige kildene begynner med gårdene. Hva som ligger før dem i tid, kan vi ikke si noe sikkert om her – det sporet er ikke undersøkt godt nok, og vi skriver ikke om det før vi kan vise til kilder.

Mo gård på Salsnes er første gang nevnt i et dokument fra omkring 1326, og gården er også omtalt i Aslak Bolts jordebok fra 1430-tallet. Det er ikke en fortelling om store begivenheter, men om en gård som har ligget der lenge nok til å bli skrevet ned.

For den som går i landskapet i dag, er det en nyttig påminnelse: Det som ser ut som urørt natur, har vært brukt og eid i mange hundre år.

Setran var seter under Galtneset på 1700-tallet, og mot slutten av samme århundre ble den tatt i bruk som husmannsplass. Gården har vært i samme familie siden 1894, da Kristian Andreassen kjøpte den sammen med svogeren Hans Albert Olsen.

Driften har alltid vært sammensatt: dyr på innmarka, ved og tømmer fra skogen, fisk fra fjorden og elva, og jakt i utmarka. Ingenting av dette ga nok alene.

Den samme sammensatte driften finner du igjen i hele området. Det er den som har gjort det mulig å bo her, og den som fortsatt former hverdagen på gårdene.

I 1854 avskaffet loven om saugbrugsvesenet sagbruksprivilegiene. Det ble tillatt for alle å drive sagbruk for utskipning, og det åpnet for nye aktører langs kysten.

I 1859 ble Mo gård kjøpt for å reise et sagbruk i Moelva. Hovedbygningen ble reist i 1861–62 til bruk for sagbrukets administrasjon. Fra 1891 til 1905 leide Sir Henry Pottinger gården med jakt- og fiskerettigheter over et stort område, og de engelske gjestene begynte å kalle stedet Collett Lodge.

I 1898 ble sagbruket innerst i Opløfjorden lagt ned. Driften var da i ferd med å flytte innover fjorden, til stedet som fikk navnet Salsbruket.

Rundt tresliperiet vokste det fram arbeiderboliger, landhandel og bakeri. Stadig flere ansatte bygde egne hus i stedet for å bo i brukets boliger, og på det meste skal det ha bodd rundt 700 mennesker på Salsbruket. Det gjorde stedet til et av de største tettstedene i gamle Kolvereid kommune.

1. mai 1940 ble Salsbruket angrepet fra luften. Fabrikken slapp unna, men arbeiderboliger ble ødelagt. Hverdagen fortsatte likevel: arbeid, skole, handel og kirkeliv – og et kapell som sto ferdig i 1950.

Det er disse husene og hverdagslivene som ga stedet form, ikke bare selskapet. Historiene fra arbeiderboligene, familiene og hverdagslivet er det vi fortsatt vet minst om, og det vi trenger mest hjelp til å samle.

Prøvedriften av tremasse på Salsbruket startet som et forsøksanlegg i 1905, og den komplette tremassefabrikken sto ferdig i 1908. Tresliperiet tok i bruk småtrærne og toppstokkene som ikke dugde til annet.

Rundt 1920 hadde bedriften om lag 80 arbeidsplasser. De ansatte bygde egne hus i stedet for å bo i brukets arbeiderboliger – slik vokste det en bygd, ikke bare en fabrikk, rundt anlegget.

Etter en større brann ble tresliperiet lagt ned i 1985. Igjen sto et industristed med arbeiderboliger, landhandel og et samfunn bygget rundt en fabrikk som ikke lenger var der.

Tresliperiet ble lagt ned i 1985. Det som fortsatt gir arbeid her, er kraftproduksjon, skogbruk, jordbruk og reiseliv, drevet av fjerde og femte generasjon i familieselskapet. Hvor mange arbeidsplasser dette utgjør sammenlignet med fabrikken, finnes det ikke tall for. Kapellet fra 1950 står fortsatt, og det gjør arbeiderboligene også.

På Setran ble gården godkjent som 4H-gård i 2009, samme år som Salsbruket 4H ble startet. Fem boenheter leies ut i tunet, og saueholdet er økologisk godkjent.

Det er dette Tidevann formidler: et arbeidslandskap du kan bo i, og mennesker som fortsatt bruker det.